Etter San Marino tok vi turen videre til Perugia. Vi bodde på et kjempebra gjestehus som heter Montecorneo Country House.  Fra gjestehuset var det raskt å komme seg til flere fine småbyer i området.

Først tok vi en tur til Gubbio, en koselig by med en forferdelig gondolbane (for Stian som ikke er så glad i høyder). Gondolbanen var som et lite fuglebur, med plass til to personer. Når vi sier forferdelig, så var det kun på grunn av høydeskrekken. Det var faktisk en utrolig opplevelse å prøve denne gondolbanen. Så er du i Gubbio MÅ du prøve denne, selv om du har høydeskrekk.

Energipåfyll før den hele 6 minutters lange turen opp med gondol h****tet!

Vel oppe på toppen fikk vi en kall velkomst av selveste St. Francis av Gubbio.

Dagen etter sov vi lenge. Dette var en luksus vi ikke hadde tatt oss tid til tidligere på turen vår. Vi slappet så av med hotellbassenget noen timer. Det var nesten ikke folk på hotellet, så vi hadde bassenget for oss selv. Senere på dagen dro vi til Spello.

Spello er en liten by, men verdt et besøk. Overalt i byen har de pyntet med masse blomster utenfor boligene sine. Det ene stedet vakrere enn det andre.

Etter en times tid med vandring fant vi en liten restaurant. Vi gikk nesten forbi, men heldigvis stoppet vi opp og gikk inn.

Det var ingen i restauranten, og vi ble møtt av en eldre forvirret dame, som virket overrasket av besøk, men etterhvert kom det stadig flere folk inn. Blant annet et tysk par vi fikk noen gode tips fra for resten av turen.

De hadde tre menyer. To forskjellige typer, og en kombinasjon. Vi fikk ingen meny å lese, men hun ramset opp det ene etter det andre på italiensk. Vi forstod lite, men valgte kombinasjonen. Hun fortsatte å lese opp hva vi kunne velge til “antipasto”, “primo piatto” og “secondo piatto”. Vi plukket opp et ord her og der, og valgte litt i blinde.

Hun spurte hva vi ville ha å drikke. Areso ville ha Cola. “No!” sa damen. “Birra, vino, acqua”. Det ble vann til Areso, som kjører, og en øl til Stian (den var stor).
Forretten var helt utrolig, men vi begynte allerede å bli mette. Rett nummer to var en fantastisk pasta. Nå var vi allerede mette, men rett nummer tre kom kjapt etterpå. Vi spiste halvparten, da klarte vi ikke mer. Servitøren lo litt da hun hentet tallerknene, og sa at nå kom “dolce”. Det var småkaker og portvin. Hun pekte på serviettene, og sa noe på italiensk som vi forstod som at vi kunne pakke dem inn og ta dem med, og med det tok vi kvelden. Gode og mette!

Dagen etter tok vi oss også noen timer ved bassenget før vi dro ut på tur. Denne dagen gikk turen til Assisi.

Vi vandret litt rundt og satte oss ned på en café, og bestilte oss hver sin gelato. Vandret så litt videre, før vi fant en ny café. Dette var den varmeste dagen vi har hatt så langt, så vi orket ikke å vandre rundt så mye. Det var 38 grader klokken seks på kvelden!
På cafèen hadde de en vifte som også sprutet vann. Dette var så behagelig at vi ble sittende til vi skulle tilbake til hotellet, og pakke til vi skulle videre neste dag.

Om du noen gang skulle være i nærheten av San Marino, og vurdere å dra dit, ikke tenk mer på det. Ta turen dit!

San Marino er en egen stat som består av 9 borger. Hver borg er en egen by, og San Marino er hovedstaden.

Vi bodde i et leilighetshotell som het Mo`Da Apartments. Det var litt vanskelig å finne frem, men da vi kom frem ble vi ikke skuffet.
De som jobbet i resepsjonen snakket ivrig om hva man burde se, og hvor man burde spise. Om du er i San Marino, husk å spør om turistkortet. Dette er et kort du får i resepsjonen på hotellet, og gir deg 50% på museer, parkering og lignende i hele San Marino.
Etter å ha sjekket inn ble vi vist til rommet. Vi gikk bortover gaten, og inn i borgen som tilhørte området. Lite visste vi at vi faktisk skulle bo i borgen! Det var flere leiligheter her, på rekke og rad i smale koselige gater.

Dagen etter at vi hadde sjekket inn tok vi oss en tur til hovedstaden San Marino. Vi hadde fått beskjed av dem i resepsjonen at vi burde se de tre tårnene der, og spesielt det andre tårnet skulle være flott.
Vi parkerte bilen og gikk oppover. Det er et lite stykke å gå, og den ene turisten, mer svett en den andre, gikk og stønnet. Vel oppe i første tårnet skulle vi kjøpe billett. “Only cash” får vi beskjed om. Siden vi ikke hadde kontanter igjen (de ble brukt på drikke og div. på vei opp bakkene), måtte vi finne en minibank. Stian tok på seg oppdraget med å vandre ned igjen for å ta ut penger.
I San Marino er det ikke mange minibanker inne i byen. Ingen fikk vi beskjed om. Stian måtte helt ned til parkeringsplassen igjen. Etter en 30-45 minutter var pengene klar, og vi fikk kjøpt billett. Dagens trening var utført. Så husk dette om du skal til San Marino: Ha alltid nok kontanter!

Vel inne i det første tårnet fikk vi se den utrolige utsikten. Helt magisk! Vi kikket litt rundt, og gikk videre til tårn nummer to. Også her var utsikten utrolig. Her var det også et lite museum med rustninger og våpen.
Vi droppet det siste tårnet, men følte vi fikk sett mye fra tårnene vi var i.

På vei ned gikk vi innom et tortur-museum. Utrolig å se hvilke syke ting mennesker har gjort med hverandre opp gjennom tidene.
Alt var tydeligvis ikke bedre før!

Etter en lang dag i hovedstaden dro vi på en restaurant vi fikk anbefalt av hotellet. Det var litt av en opplevelse. Ikke fordi maten var god, for det var den egentlig ikke, men pga. den utrolig dårlige servicen. Vi ba om å få bytte bord da noen andre gikk, slik at vi kunne se Frankrike-Island som skulle spille kvartfinale. Det fikk vi ikke.
Servitøren virket rett og slett sur for at vi spurte. Han snudde heller TVen litt mer i vår retning. Etter dette ignorerte han oss resten av kvelden. Vi dro tilbake til hotellet i pausen i kampen, og så resten av kampen der. Dessverre gikk ikke Island videre.

Minnesmerke for gisseldramaet i Beslan, der 338 mennesker ble drept. 155 var barn

Tårn 1

Fantastisk utsikt fra tårnene!

Utsikt til tårn 1 fra tårn 2.

Tårn 1 sett fra innsiden i tårn 2.

Bilde fra tortur-museumet.

Damen i oransje passer på at folk kommer trygt over gangfeltet.

Etter noen avslappende dager i Piazzaga, i huset til Stians familie, ved Lake Como, var tiden inne for å ta turen videre. Vi hadde booket oss inn på et hotell i San Marino, men på veien dro vi innom “The Floating Piers” ved Lake Iseo. “The Floating Piers” er et kunstprosjekt skapt av Christo and Jeanne-Claude, der de har lagd en gangvei på vannet. Alt er dekket av oransje, både selve gangveien på vannet, og flere av gatene på begge sider av vannet. Du kan lese mer om prosjektet og kunstnerne her.
Vi hadde lest om dette før vi dro til Italia, og etter at Stians familie hadde vært der, og anbefalt det til oss, bestemte vi oss for at dette måtte vi oppleve.
Etter et par times kjøretur kom vi frem til byen Sulzano. Vi fant en parkeringsplass, og gikk nedover til vannet. Da vi kom ned til vannet, så vi at det var et stykke å gå, så vi gikk bort til en bussholdeplass. Det var en stund til neste buss skulle gå, så vi delte en taxi med et hyggelig par. Han var fra München, og hun var fra Østerrike. De var der på dagstur, kun for å oppleve dette spesielle kunstprosjektet.
Vel fremme stilte vi oss opp i køen. Her var det mye forskjellige typer folk. Både unge og gamle, single og par. Men alle hadde noe felles. De elsker å snike i kø, og de ønsket en opplevelse utenom det vanlige. Mange fikk sneket i kø, men alle fikk en utrolig opplevelse da køen var ferdig. Vel fremme og ut av køen ble man møtt av et meget uvanlig syn. En oransje gangsti som gikk rett over vannet. Dette var virkelig en “once in a lifetime experience”. Vi angret ikke 1 sekund på at vi hadde stått 7800 sekunder i kø!
Om du noengang skulle få sjangs til å oppleve dette kunstprosjektet, så ikke tvil. Dra og se det!

Kun 7800 sekunder med dette.

Endelig utpå. Vel verdt ventetiden!

Også gatene var dekket.