Stikkord: travel
CINQUE TERRE
Som sagt var vi nå fremme i La Spezia, og hadde funnet et hotell med basseng.
Dagen etter vi ankom spiste vi frokost, og slappet av noen timer ved bassenget, før vi dro inn til sentrum for å få tak i billetter til togtur og båttur gjennom Cinque Terre.
Planen vår var egentlig å gå den ene veien gjennom Cinque Terre, og ta toget tilbake, men pga. varmen orket vi ikke dette. Dessuten var deler av den letteste ruten stengt pga. vedlikehold av den såkalte ”kjærlighetsstien”. Det er jo viktig å pleie kjærligheten.
Vi fant frem til togstasjonen, og fikk kjøpt togbilletter. Båtbillettene kunne vi kjøpe ved havnen neste morgen.
.
Neste morgen kjørte vi til havnen og fikk kjøpt billetter. VI hadde egentlig ingen planer om å ta båten, men det tyske paret vi møtte på den lille restauranten i Spello sa at dette var den beste måten å se Cinque Terre på. De løy ikke!
Om man tar båten får man virkelig sett hvor flott området er, og hvor spesielle byene ser ut fra havet.
.
.
...
fgfg. .
Vi tok båten til siste stopp, Monterosso, og kikket litt rundt, før vi fant en strand.
Her hadde vi tenkt å ligge et par timer, men ble liggende resten av dagen.
Paret på solsengene ved siden av oss var et hyggelig par fra Oregon i USA. De var rundt 60 år, og var på en måneds rundreise i Europa.
I sekstiden på kvelden tok vi siste båt tilbake. På vei tilbake booket vi et hotellrom på et flott hotell like ved havnen, NH La Spezia, det siste rommet de hadde på hotellet, i følge damen i resepsjonen. Da vi sjekket inn kom også hele byens fotballlag for å sjekke inn. Vi hadde ikke hørt om laget før, og kjente heller ikke igjen noen. Laget var Spezia, og spiller i Serie B.
Vi gikk så å spiste middag på terrassen til hotellrestauranten.
Dagen etter dro vi til togstasjonen. Togene i Cinque Terre er ikke særlig punktlige, så om man skal rekke noe kan man ikke stole på toget. Heldigvis hadde vi det ikke travelt, og siden vi var sent ute til toget, passet det veldig fint.
Vi tok toget gjennom Cinque Terre og kikket rundt i de forskjellige småbyene. Det var koselig å gå rundt å kikke, men vi anbefaler at dere bruker båt, og ikke tog når dere skal oppleve Cinque Terre.
.
.. .
. .
. ...
Etter togturen kjørte vi mot Livorno, siden vi neste dag skulle ta båten derfra til Sardinia.
På veien stoppet vi innom et hotell i Pisa. Resepsjonisten virket nesten litt sur for at hun fikk gjester, men vi fikk sjekket inn og gikk opp på rommet. Areso skulle ta en dusj, men dusjhodet fungerte ikke. Aircondition sto heller ikke på.
Vi gikk ned i resepsjonen og sa i fra. Der fikk vi beskjed om at de skulle se hva de fikk tid til, men skulle prøve å fikse det i morgen. Siden vi skulle sjekke ut neste morgen sa vi at det hjalp oss lite. Dette gjorde henne tydelig irritert, og sa klart i fra at hun skulle prøve å fikse det.
Vi hadde liten tro på at dette ville bli ordnet, så vi orket ikke å tenke mer på det, og gikk heller ut for å spise. Tripadvisor sa det skulle være en god restaurant rett rundt hjørnet, men da vi kom dit var det bare en liten kafè som knapt nok hadde noe å spise.
Vi spaserte videre før vi fant en Osteria med fantastisk mat.
Da vi kom tilbake til hotellet hadde resepsjonisten vært å kjøpt nytt dusjhode. Vi tok det med opp og skrudde det på. Aircondition hadde de også slått på.
TOSCANA
Så var dagen vi skulle videre til Toscana. Det var nesten litt synd å dra fra det hærlige hotellet vi bodde på I Perugia, men vi har masse igjen å se av Italia.
Dagen startet noe turbulent. Areso ville ha bilder av solsikker. Det er mye solsikker langs veiene, men det er ikke alltid like lett å ta fine bilder mens man kjører. Vi så en liten grusvei på venstre side, hvor det var masse solsikker. Det vi ikke så, før det var for sent, var at kanten var for bratt. Før vi fikk stoppet hørte vi en skrapelyd under bilen. Vi satt fast! Bilen gikk verken fremover eller bakover. Vi hoppet ut av bilen og kikket oss rundt, klødde oss litt i hodet for å finne en god løsning, men fant ingen.
Den ene bilen etter den andre kjørte forbi, men så stoppet Fransesco. En veldig hyggelig italiener som bodde i området. ”I don`t know, but I want to help” sa han i det han gikk ut av bilen. Så sto vi der alle tre og klødde oss i hodet. Det kom en til, og en til. Til slutt var vi fem stykker som sto å klødde oss i hodet.
Så kom redningen. Ikke en prins på en hvit hest, men en italiener i en hvit kassebil. Han fant ut at vi kunne taue den bakover med hans bil. Vi måtte bare finne kroken vi skulle skru fast bak vår bil for å kunne feste tauet. For å finne denne måtte vi ta opp taket på kabrioleten, siden taket går ned i bagasjerommet. Så måtte vi laste ut alle tingene våre fra bagasjerommet, og fant så kroken nede ved ekstrahjulet. Alt dette mens vi hadde stoppet all trafikk på den lille veien, og 20 biler stod å ventet.
Vi fikk festet kroken, og begynte å taue bilen vår bakover. Det funket heldigvis! Vi var fri, takket være italieneren i den hvite kassebilen.
Areso og Fransesco var til slutt fornøyde med å ha fått tatt sine bilder av solsikkene.
Vi kjørte så videre til Montepulciano, og fikk vårt beste måltid på hele turen på Cantina Gattavecchi. Stian hadde svinekjøtt med mandelpuré som var aldeles guddommelig, og Areso hadde langkokt villsvingryte i tomatsaus. Et fantastisk måltid etter en hektisk start på dagen.
Etter den fantastiske lunsjen, tok vi oss en spasertur rundt i byen. Der kjøpte vi oss en veldig god hjemmelaget is.
Neste stopp var hotellet Villa del Capitano Art & Relais i San Quirico d`Orcia. Et helt fantastisk hotell med spa og en utrolig bra restaurant. Selve spaet og restauranten ligger 5-10 minutter å gå fra den delen av hotellet vi bodde på, men er en del av hotellet.
Spaet er lite, så vi hadde et boblebad og en sauna for oss selv. På kanten av boblebadet sto en flaske prosecco å ventet på oss.
Etter en times avslapning på spaet gikk vi tilbake til hotellet og gjorde oss klar for middag.
Restauranten var en stor bakgård midt i byen. Den var fullsatt, men vi hadde heldigvis reservert et bord. Vi fikk bord rett ovenfor et russisk par, som tydeligvis syntes vi var meget flotte å se på, siden de stirret på oss nesten hele tiden den timen de satt der.
Maten var fantastisk, og servicen like bra, så er du i byen, bør du besøke plassen.
Dagen etter gikk turen videre til de varme kildene Parco dei Mulini i Bagno Vignoni.
Bagno Vignoni har ikke et vanlig torg i sentrum av byen, som de fleste byer har. Istedet er det et stort basseng. Dette bassenget er en av flere varme kilder i Toscana, men det er dessverre stengt. Det varme vannet renner allikevel ut av byen, og på nedsiden av byen kan man bade i det varme vannet i Parco dei Mulini. Det lukter ikke særlig godt av gjørmen i bunnen, men det var en veldig spesiell opplevelse, og kan absolutt anbefales.
Etter et par timers bading dro vi videre til neste hotell. Det koselige La Locanda di Casalmustia, i en liten by som heter San Giovanni. Vi sjekket inn og gikk å satte oss utenfor i hotellbaren noen timer. Byen så veldig koselig ut, så vi tenkte vi kunne gå rundt å kikke litt. Først gikk vi en vei, men to minutter senere var vi tilbake til hotellet. Vi prøvde en annen vei, med samme utfall. Og sånn fortsatte det. Alle smågater ledet fort tilbake til hotellet, som tydeligvis var midtpunktet i den lille byen. Noen timer senere ble restauranten fylt opp. Det var faktisk helt fullt, men det gjorde ikke noe. De satte bare opp noen ekstra bord midt ute i gaten. Ikke så populært hos en lastebil som skulle forbi, men alt går i en liten by i Italia.
Siden vi skulle til Cinque Terre, dro vi dagen etter til La Spezia, og fant et hotell som heter Relais Del Golfo. Et koselig hotell litt oppe i høyden. Det viktigste for oss var at de hadde basseng, så her slappet vi av hele dagen, med en god bok.
GUBBIO – SPELLO – ASSISI
Etter San Marino tok vi turen videre til Perugia. Vi bodde på et kjempebra gjestehus som heter Montecorneo Country House. Fra gjestehuset var det raskt å komme seg til flere fine småbyer i området.
Først tok vi en tur til Gubbio, en koselig by med en forferdelig gondolbane (for Stian som ikke er så glad i høyder). Gondolbanen var som et lite fuglebur, med plass til to personer. Når vi sier forferdelig, så var det kun på grunn av høydeskrekken. Det var faktisk en utrolig opplevelse å prøve denne gondolbanen. Så er du i Gubbio MÅ du prøve denne, selv om du har høydeskrekk.
Dagen etter sov vi lenge. Dette var en luksus vi ikke hadde tatt oss tid til tidligere på turen vår. Vi slappet så av med hotellbassenget noen timer. Det var nesten ikke folk på hotellet, så vi hadde bassenget for oss selv. Senere på dagen dro vi til Spello.
Spello er en liten by, men verdt et besøk. Overalt i byen har de pyntet med masse blomster utenfor boligene sine. Det ene stedet vakrere enn det andre.
Etter en times tid med vandring fant vi en liten restaurant. Vi gikk nesten forbi, men heldigvis stoppet vi opp og gikk inn.
Det var ingen i restauranten, og vi ble møtt av en eldre forvirret dame, som virket overrasket av besøk, men etterhvert kom det stadig flere folk inn. Blant annet et tysk par vi fikk noen gode tips fra for resten av turen.
De hadde tre menyer. To forskjellige typer, og en kombinasjon. Vi fikk ingen meny å lese, men hun ramset opp det ene etter det andre på italiensk. Vi forstod lite, men valgte kombinasjonen. Hun fortsatte å lese opp hva vi kunne velge til “antipasto”, “primo piatto” og “secondo piatto”. Vi plukket opp et ord her og der, og valgte litt i blinde.
Hun spurte hva vi ville ha å drikke. Areso ville ha Cola. “No!” sa damen. “Birra, vino, acqua”. Det ble vann til Areso, som kjører, og en øl til Stian (den var stor).
Forretten var helt utrolig, men vi begynte allerede å bli mette. Rett nummer to var en fantastisk pasta. Nå var vi allerede mette, men rett nummer tre kom kjapt etterpå. Vi spiste halvparten, da klarte vi ikke mer. Servitøren lo litt da hun hentet tallerknene, og sa at nå kom “dolce”. Det var småkaker og portvin. Hun pekte på serviettene, og sa noe på italiensk som vi forstod som at vi kunne pakke dem inn og ta dem med, og med det tok vi kvelden. Gode og mette!
Dagen etter tok vi oss også noen timer ved bassenget før vi dro ut på tur. Denne dagen gikk turen til Assisi.
Vi vandret litt rundt og satte oss ned på en café, og bestilte oss hver sin gelato. Vandret så litt videre, før vi fant en ny café. Dette var den varmeste dagen vi har hatt så langt, så vi orket ikke å vandre rundt så mye. Det var 38 grader klokken seks på kvelden!
På cafèen hadde de en vifte som også sprutet vann. Dette var så behagelig at vi ble sittende til vi skulle tilbake til hotellet, og pakke til vi skulle videre neste dag.
SAN MARINO
Om du noen gang skulle være i nærheten av San Marino, og vurdere å dra dit, ikke tenk mer på det. Ta turen dit!
San Marino er en egen stat som består av 9 borger. Hver borg er en egen by, og San Marino er hovedstaden.
Vi bodde i et leilighetshotell som het Mo`Da Apartments. Det var litt vanskelig å finne frem, men da vi kom frem ble vi ikke skuffet.
De som jobbet i resepsjonen snakket ivrig om hva man burde se, og hvor man burde spise. Om du er i San Marino, husk å spør om turistkortet. Dette er et kort du får i resepsjonen på hotellet, og gir deg 50% på museer, parkering og lignende i hele San Marino.
Etter å ha sjekket inn ble vi vist til rommet. Vi gikk bortover gaten, og inn i borgen som tilhørte området. Lite visste vi at vi faktisk skulle bo i borgen! Det var flere leiligheter her, på rekke og rad i smale koselige gater.
Dagen etter at vi hadde sjekket inn tok vi oss en tur til hovedstaden San Marino. Vi hadde fått beskjed av dem i resepsjonen at vi burde se de tre tårnene der, og spesielt det andre tårnet skulle være flott.
Vi parkerte bilen og gikk oppover. Det er et lite stykke å gå, og den ene turisten, mer svett en den andre, gikk og stønnet. Vel oppe i første tårnet skulle vi kjøpe billett. “Only cash” får vi beskjed om. Siden vi ikke hadde kontanter igjen (de ble brukt på drikke og div. på vei opp bakkene), måtte vi finne en minibank. Stian tok på seg oppdraget med å vandre ned igjen for å ta ut penger.
I San Marino er det ikke mange minibanker inne i byen. Ingen fikk vi beskjed om. Stian måtte helt ned til parkeringsplassen igjen. Etter en 30-45 minutter var pengene klar, og vi fikk kjøpt billett. Dagens trening var utført. Så husk dette om du skal til San Marino: Ha alltid nok kontanter!
Vel inne i det første tårnet fikk vi se den utrolige utsikten. Helt magisk! Vi kikket litt rundt, og gikk videre til tårn nummer to. Også her var utsikten utrolig. Her var det også et lite museum med rustninger og våpen.
Vi droppet det siste tårnet, men følte vi fikk sett mye fra tårnene vi var i.
På vei ned gikk vi innom et tortur-museum. Utrolig å se hvilke syke ting mennesker har gjort med hverandre opp gjennom tidene.
Alt var tydeligvis ikke bedre før!
Etter en lang dag i hovedstaden dro vi på en restaurant vi fikk anbefalt av hotellet. Det var litt av en opplevelse. Ikke fordi maten var god, for det var den egentlig ikke, men pga. den utrolig dårlige servicen. Vi ba om å få bytte bord da noen andre gikk, slik at vi kunne se Frankrike-Island som skulle spille kvartfinale. Det fikk vi ikke.
Servitøren virket rett og slett sur for at vi spurte. Han snudde heller TVen litt mer i vår retning. Etter dette ignorerte han oss resten av kvelden. Vi dro tilbake til hotellet i pausen i kampen, og så resten av kampen der. Dessverre gikk ikke Island videre.
THE FLOATING PIERS – LAKE ISEO
Etter noen avslappende dager i Piazzaga, i huset til Stians familie, ved Lake Como, var tiden inne for å ta turen videre. Vi hadde booket oss inn på et hotell i San Marino, men på veien dro vi innom “The Floating Piers” ved Lake Iseo. “The Floating Piers” er et kunstprosjekt skapt av Christo and Jeanne-Claude, der de har lagd en gangvei på vannet. Alt er dekket av oransje, både selve gangveien på vannet, og flere av gatene på begge sider av vannet. Du kan lese mer om prosjektet og kunstnerne her.
Vi hadde lest om dette før vi dro til Italia, og etter at Stians familie hadde vært der, og anbefalt det til oss, bestemte vi oss for at dette måtte vi oppleve.
Etter et par times kjøretur kom vi frem til byen Sulzano. Vi fant en parkeringsplass, og gikk nedover til vannet. Da vi kom ned til vannet, så vi at det var et stykke å gå, så vi gikk bort til en bussholdeplass. Det var en stund til neste buss skulle gå, så vi delte en taxi med et hyggelig par. Han var fra München, og hun var fra Østerrike. De var der på dagstur, kun for å oppleve dette spesielle kunstprosjektet.
Vel fremme stilte vi oss opp i køen. Her var det mye forskjellige typer folk. Både unge og gamle, single og par. Men alle hadde noe felles. De elsker å snike i kø, og de ønsket en opplevelse utenom det vanlige. Mange fikk sneket i kø, men alle fikk en utrolig opplevelse da køen var ferdig. Vel fremme og ut av køen ble man møtt av et meget uvanlig syn. En oransje gangsti som gikk rett over vannet. Dette var virkelig en “once in a lifetime experience”. Vi angret ikke 1 sekund på at vi hadde stått 7800 sekunder i kø!
Om du noengang skulle få sjangs til å oppleve dette kunstprosjektet, så ikke tvil. Dra og se det!
ALL ROADS LEADS TO LAKE COMO
Så var det søndag, og turen gikk videre til München. Vi hadde kjøpt billetter til Olympiastadion for å se Tyskland – Slovakia på storskjerm. Ute i god tid (trodde vi) begynte vi å nærme oss München. Lite visste vi at det foregikk veiarbeid. Mye veiarbeid. Noe som førte til kø. Mye kø.
Etter et par timer i kø, kom vi endelig frem til hotellet noe senere enn vi hadde tenkt. Vi fikk sjekket inn og bestilt en taxi. Vel fremme på Olympiastadion var vi sent ute. Vi hadde allerede gått glipp av en straffebom og et mål, men vel inne var det god stemning, og vi storkoste oss.
På vei til Locarno dro vi innom en koselig by i Østerrike som heter Bregenz. Her har de hver sommer Bregenzeer Fest Spiele, en kulturell festival. Der har de blant annet en operaforestilling der selve scenen blir bygd på vannet, og ny scene blir bygd vært år.
Hotellet vi bodde på i Locarno var en reise tilbake i tid. Her hadde tiden stått stille siden 90-tallet. Bildene fra hotels.com løy ikke!
Vi kom frem akkurat i det Italia vant sin kamp mot Spania, og var sikret kvartfinale. Gjennom vinduet hørte vi tuting og roping. Feiringen var i gang. Stian gikk en tur nedover i gatene for å se. Stemning var på topp!
Vi satte oss ned på restauranten til hotellet for å spise og se England – Island. På menyen hadde de hestebiff. Dette måtte prøves, og vi angret ikke! En god middag ble etterfulgt av en bra kamp der Island slo ut selveste England.
Dagen etter gikk vi rundt i byen og kikket. Locarno er en veldig fin by vi absolutt kan anbefale å ta en tur til. Vi gikk en fin tur langs vannet i nydelig vær, og flott landskap.
Etter en tur langs vannet dro vi til Madonna del Sasso. En gammel kirke, og kloster, like over byen. Utsikten herfra er ”breathtaking”! Man kan komme opp her ved å ta en skinnegående kabelbane (slik som Fløibanen). Siden vi hadde bil, kjørte vi heller opp. Oppe ved kirken kan man også ta en gondolbane videre opp i høyden for å få enda bedre utsikt.
Etterpå gikk turen videre til Lake Como. Her er vi å besøker Stians pappa Ståle, hans kone Karine, og Stians to søstre Leah og Johanna.
De kjøpte et hus i Piazzaga for et par år siden, og vi skulle endelig få se det.
Vi dro til Torno, byen rett nedenfor huset, og satte oss på en restaurant like ved vannet.Her spiste vi en god pizza mens vi så på båtene som kom og gikk.
Da den ene båten la i land, kom det flere eldre av båten. Det så ut til å være et eldrehjem på tur, sammen med to pleiere. Pleierne fikk de eldre av båten, én etter én, og satte dem på benkene ved havnen. De hjalp så, én etter én, videre til andre siden av havnen, og satte dem på benker der. Turen gikk så videre oppover bakkene, én etter én. Dette så ut til å være en langvarig prosess, men hvor langt de skulle vites ikke.
Etter et par timer med havnen ble vi hentet av Ståle og Leah. De kjørte først, og vi kjørte etter, men veiene opp mot huset er bratte. Så bratte at vår Peuegot ikke kom seg opp bakkene, og vi måtte parkere vår bil nede i byen.
Etter en 20 minutters kjøretur kom vi frem. Det er et flott hus, med en utrolig utsikt.
Vi kom frem på kvelden, og grillet og koste oss før vi tok en tidlig kveld.
Dagen etter dro vi for å bade. Vi gikk ned til Torno for å ta en båt over til en strand til andre siden av Comosjøen. Veien ned til Torno var bratt. Den er ikke lenger enn 1,9 kilometer, men er bratt og ujevn. Det tok ca. en halvtime og gå ned. Lite visste vi at det ble mye tyngre opp!
Da vi kom ned til Torno ventet vi på båten på samme restaurant som vi satt dagen før. Vi tok noe kald drikke i skyggen, og så på andre båter som kom og gikk.
Etter 45 minutter kom båten, og vi dro til en liten strand på andre siden. Vannet var kaldt, men det var godt å kjøle seg ned. De hadde også en liten restaurant der vi spiste en kjempegod pizza med buffelmozzarella og Salsiccia.
Etter noen herlige timer på stranden skulle vi ta båten tilbake.
Mens vi ventet på båten hørte vi plutselig bryllupsmusikk. Rett ved båthavnen var det noen som giftet seg i flotte omgivelser ved vannet.
Tilbake i Torno gjorde vi oss klar for gåturen tilbake til huset. Vi handlet med oss vann og tok turen fatt. Som sagt var det kun 1,9 kilometer å gå, men dette er noen bratte og lange kilometer.
Etter bare noen hundre meter var vi trøtte. Vi kjente at dette kom til å ta tid. Vi sa at Ståle, Karine Leah og Johanna kunne gå i forveien, for vi måtte ta det rolig.
Turen vi trodde skulle ta ca. 30-40 minutter endte opp med å ta 1,5 time. Det var 1,5 tunge timer! Stigningen var på ca 300 meter, og det var 30 grader i luften. Vel fremme stod Karine klar med en kald øl. Den smakte!